Fra redaksjonen

Moralforvirring

religioner      |      20/09/2017

Tatt av Stine Backer-Owe

Kan man være god uten Gud?

Det spørsmålet stilte Espen Ottosen i Aftenposten 16 september. Tilsynelatende mente han ikke å spørre om hvorvidt ateister kan handle godt, men om det i et ateistisk verdensbilde kan finnes en objektiv forankring for godhet i virkeligheten. I etterkant har det kommet flere motkronikker, og de fleste ser ut til å tro at Ottosen er skeptisk til om ateister kan handle godt, selv om han sier tydelig at «poenget er ikke at gudløse må være mindre moralske enn kristne (eller andre troende)».

Hans Petter Halvorsen bommer på mål og leser Ottosen til å mene at  «(…) mennesker som tror på Gud har en sterkere iboende tendens til å opptre moralsk enn dem som ikke har en slik tro». Herr Halvorsen er ikke alene om å misforstå Ottosens hovedpoeng. Litteraturviter Kenneth Bareksten ser heller ikke ut til å oppfatte utfordringen Ottosen kommer med. Det er tydelig når han skriver «Ottosen hevder troen har gitt ham moralsk objektivitet». Poenget til Ottosen er ikke at troen har gitt han eller noen andre en objektiv moral, men at det virker å være slik at Gud er den eneste som kan gi moral objektivitet.

Espen Ottosen sier også selv at poenget er «De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig». Man kan kanskje si at denne setningen også er tvetydig i det at den også kan forstås som at de menneskene som ikke tror på Gud får problemer når man skal handle etter en objektiv moral. Det virker likevel å følge fra det Ottosen sier, at om det er tilfellet at Gud ikke eksisterer, er det vanskelig å se hvordan noen kan oppføre seg moralsk godt, selv de som tror på Gud. Grunnen til dette er at det Ottosen stiller spørsmål ved er om rett og galt kan eksistere som egenskaper ved verden om Gud ikke eksisterer.

For å tydeliggjøre Ottosens poeng kan det være hensiktsmessig å trekke inn et skille fra etikken. Etikken har flere grener, tre av disse er: Deskriptiv etikk, som beskriver hva mennesker mener er rett og galt, og hvordan dette henger sammen med deres handlinger. Normativ etikk spør hvilke handlinger som er rette eller gale, og hvordan vi faktisk bør handle. Metaetikk derimot handler om moralens natur, og på hvilket grunnlag man kan si at noe er rett og galt overhodet.

Halvorsen kritiserer Ottosen stort sett ved å vise til hvordan religiøse og ikke-religiøse mennesker faktisk handler og hva de mener er etisk rett.  Bareksten antar at Ottosen har Bibelen som kilde til moralitet, og hevder at Ottosen argumenterer sirkulært «Guds eksistens er sann fordi det står i Bibelen; Bibelen er sann fordi den er skapt i Guds bilde». Halvorsen viser til deskriptiv etikk, og resirkulerer stort sett også bare poenger han har benyttet tidligere, som jeg har kritisert tidligere her og her. Bareksten virker å mene noe i retning av at vi ikke bør handle (kun) etter Bibelen, dette ligger altså under domenet normativ etikk. Dette er litt merkelig gitt at Ottosens tekst ikke engang inneholder ordet Bibelen. Likevel er hovedproblemet at det Ottosen stort sett snakker om ligger innenfor metaetikkens domene. Altså hvordan det overhodet kan finnes noe som er objektiv rett og galt, og i dette tilfellet hvordan det kan eksistere uten at det eksisterer en Gud som objektivt kan forankre dette. Hverken Halvorsen, Bareksten eller andre kommentatorer jeg har kommet over virker å skjønne hvor utfordringen til Ottosen faktisk ligger. Med unntak av Ole Martin Moen sin kommentar i Dagbladet den 20 september.

Det Ottosen peker på er et problem som fortsatt diskuteres innen metaetikk. Det er mange måter å tenke etikk på innen kristen etikk, men man si at den generelle tanken er at om Gud eksisterer og har skapt verden, har han også skapt standarder for hva som er rett og galt. Slik kan man si at det finnes en evig objektiv forankring for moral, som har sitt opphav og forankring i Gud selv, eller hva Gud ønsker for menneskeheten. Om Gud ikke eksisterer, på hvilken måte kan man si at standardene for rett og galt eksisterer i verden?

Empiristen David Hume poengterte at hvis du ser noen drukne, så sanser du ikke noe moralsk. Det du sanser er at noen ligger i vannet, kaver, og basert på tidligere erfaringer slutter man at personen er i ferd med å drukne. Dette er deskriptive saksforhold. Hume sitt poeng er at man ikke fra sansene (som han mente var eneste kilde til kunnskap) kan slutte at det skjer noe galt, eller hva man burde gjøre i en slik situasjon. Når man slutter at man burde forsøke å redde personen, hevdet Hume at denne slutningen i siste instans kommer fra hva man ønsker hadde skjedd med en selv i en slik situasjon. Problemer her blir da at moral ikke er noe som finnes ute i verden og kan sanses, det er noe som er avhengig av enkeltpersonen. I dette bildet er det vanskelig å forsvare at moralen er objektiv og allmenngyldig til all tid, den virker jo å være avhengig av menneskers ønsker og holdninger. Filosofen A. J. Ayer argumenter også på noe lignende måte og hevdet at moral egentlig er følesesesmessige utbrudd. Lignende som å si «Bu!» når man ser noe man ikke selv godkjenner.

Et annet forsøk er å si at moral er nedfelt i vår biologi. Mennesker har gjennom seleksjon utviklet en hel del fordelaktige trekk og adferdsmønstre. Problemet her er at dette ikke kan fortelle oss hvordan vi burde handle. Evolusjonsbiologi er en deskriptiv vitenskap og beskriver (blant annet) hvilke egenskaper som har vært fordelaktige og har gjort at vi har overlevd fremfor å dø ut. Om det å dø ut eller ikke er rett eller galt er ikke et spørsmål evolusjonsbiologi kan besvare alene. Det er en normativ vurdering, og de normative vurderingene som skal til for å gi svar på det finnes ikke nedfelt i biologi alene, det er et etisk spørsmål. Det er som å spørre om mennesker burde være virvelløse eller virveldyr, og si at vi burde være virveldyr ene og alene på bakgrunn av at biologien har vist at vi faktisk er virveldyr.

Det er altså ikke en lett oppgave å forklare hvordan rett og galt faktisk kan sies å eksistere på en objektiv og allmenngyldig måte. Selv om flertallet av filosofer er ateister og moralske realister som Ole Martin Moen påpeker. Det vil si at man mener moral eksisterer enten som noe naturlig eller ikke-naturlig, og at det som er godt er uavhengig av hva mennesker mener er det eller ikke. Om det er god grunn for å være moralsk realist eller om de filosofene har gode grunner til å være moralske realister, lar jeg være opp til leseren å vurdere. 

Ottosen hopper likevel over en viktig detalj når han skriver «for eksempel fastslår den israelske historikeren Yuval Noah Harari i bestselgeren Sapiens at all etikk, inkludert menneskerettigheter, er fiksjoner konstruert av mennesker».  Det samme gjør også Daniel Joachim Kleiven når han skriver «Noen tanker om Ottosens kronikk om ateister og moral». Der sidestiller Kleiven tanken om at moral kun er uttrykk for følelser og at moral er noe vi blir enig om. Disse to posisjonene regnes vanligvis for å være i motsetning til hverandre. 

Hvis moral kun er følelser eller holdninger er ikke moral en sann beskrivelse av verden, på samme måte som at uttrykket «au!» når jeg slår tåen min ikke kan være sant eller falskt. Dette er ikke tilfellet med metaetisk konstruktivisme. Hvis moral er noe som mennesket har konstruert, trenger det heller ikke være en fiksjon, derimot kan moralske påstander da være sanne eller falske. Da finnes det et objektivt svar på spørsmålet om vi burde redde personen som drukner.

Så det finnes i alle fall ett mulig svar på hvordan man kan være god uten Gud objektivt sett, selv om hvilke handlinger som er gode ikke nødvendigvis er de samme alltid og overalt

Av Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no

Religioner.no lenker:

 

 , , ,