Uke 17. Påskepåminnelsen
Påsken er kristendommens viktigste høytid. Nesten like sikkert som at påsken kommer hvert år, om enn på ulike tidspunkt, er det at noen benytter seg av denne høytiden til å minne om den vanskelige situasjonen til de kristne i Midtøsten.
Denne påsken var det Odd Karsten Tveit som tok seg av denne påsketradisjonen på NRK.no. Dømmer man utelukkende ut i fra hans artikkel kan man få inntrykk av Israel og USA har et større ansvar for at de kristne flykter fra regionen enn muslimske arabere.
Problemet er naturligvis at kristne ble utsatt for diskriminering og overgrep lenge før det fantes noen sionistbevegelse, langt mindre noen jødisk stat, eller noen amerikanskledet okkupasjon av Irak. Det nye med dagens situasjon er at de kristne har muligheten til å emigrere og forlate sine plageånder. Og det gjør de. Bekymringsverdig mange av dem.
Det er imidlertid ikke bare i Midtøsten at kristne blir utsatt for trakassering av muslimske flertall. Amnesty International kjører i disse dager en underskriftskampanje for den pakistanske kvinnen Aasia Bibi. Den kristne kvinnen er dømt til døden for blasfemi. I virkeligheten var hun et offer for det vi i Norge, med vår romslige forståelse av begrepet, ville kalt rasisme.
Bibi hadde hentet vann fra samme brønn som en gruppe muslimske kvinner. Ifølge dem hadde vannet blitt urent fordi hun, en vantro, hadde rørt ved det. Hun tok til motmæle, men etter krangelen gikk de muslimske kvinnene til en lokal imam og hevdet at hun hadde fornærmet Profeten.
Mer skulle det ikke til for at hun ble dømt til døden. Man må tøye fantasien sin svært langt om man skal klare å klandre Israel og USA for denne typen kristenforfølgelse i Pakistan, selv om noen sikkert klarer det kunststykket også.
I virkeligheten dreier det seg om en sjåvinistisk overlegenhetsfølelse ovenfor religiøse minoriteter som man finner i flere muslimske land. At denne følelsen av man er berettiget til å diskriminere mot minoriteter er forankret i det gamle dhimmi-systemet, som Tveit antyder ville vært en Nobels fredspris verdig, gjør ikke problemet lettere å løse.
Det er ingen grunn til å være optimistiske. Trolig vil vi også neste påske få den årlige påminnelsen om de kristnes kår i muslimske land. Det er en påsketradisjon det ville vært godt å kunne si farvel til.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no
Lenker: